Einar Weiseth (Årbok 2000)

HOPLAVASSDRAGET ;
Lite, men unikt når det gjelder utnytting

Fra Håvatnet, via Sagtjønna, Ringfosselva og Mølnåa med tillegg av Haugaelva og ut i Movatnet, Hoklingen, Fossingelva, Hammervatnet og Hopla til slutt ut i Hoplafjorden.

 

I juni 2000, ga Åsen Bygdeforum ut ei lokalhistorisk bok: «Hoplavassdraget og Åsenfjorden gjennom 350 år». Forfatter er tidligere miljøvernsjef i Levanger kommune, Einar Weiseth. Det fortelles om vassdraget og livet omkring dette med kverner, møller, sagbruk og handverksbedrifter. Du kan lese om samferdsel både på land og sjø, fjordkulturen med landnotfisket og de større bedriftene som var etablert i Hopla og Sunndalen.

 

Boka er gjennomillustrert med tegninger og bilder. Over 100 fargebilder er samla på 36 sider med utfyllende tekst. Boka er å få kjøpt i Levanger Bokhandel, Aasen Sparebank og Samvirkelaget i Åsenfjorden. Også bokhandelen i Stjørdal selger boka. Den koster kr. 300,-

Hva er så spesielt?

Har du hørt om snortrekk? Hva med små gårdskraftverk heilt tilbake til 1909? Orgelbyggeriet som starta i 1879 og som fremdeles er ytterst levende i en tredje generasjons familiebedrift? Ullvareindustri fra 1887, etterfulgt av emballasjeindustri. Sprengstoffabrikk med eget boligfelt fra 1905? Sagbruk, tønnefabrikk og fløyting. Tre teglverk. Kalkovn og kalk-mølle. Torvopptak og mottak av trondheimsfolkets etterladenskaper i utedoene. Gjørtleren på Hammerøya med diplom for sine produkter underskrevet av Oscar II? Industrieventyret om Duun-Smia, nå Duun Industrier as, som starta i den vesle gårdssmia på Smihaugen i Åsenfjorden, og som i dag er den største arbeidsplassen i Åsen med 60 ansatte? Bjørkens Bakeri som starta opp under siste verdenskrig og som arbeidet seg opp til en bedrift med 60-70 ansatte, men som seinere ikke makta konkurransen med utlandet. Men de er ikke slått ut, sjøl om de store fabrikklokalene nå er overtatt av Trønderkylling. Fjordkultur med landnotbruk. Denne særegne fjordkulturen er dessverre en nesten glemt kulturhistorie på denne sida av Trondheimsfjorden.

Det er mange eldre åsbygger som «snakker» i boka. Etter uttalelse fra mange åsbygger, og også etter omtale i avisene, er boka meget lesbar. Mange kjenner seg igjen og får «a-ha»- opplevelser. Lokalhistoria er knytta opp mot norgeshistoria fra det samme tidsrommet. Det gir de lokale hendelsene et større perspektiv

Her presenteres bare noen smakebiter.

Innpå Åsenfjellet

Her har det bodd folk «alle steder» i 200-300 år. Det var liv og røre. De fleste var leilendinger under rike jordeiere. I tillegg var det folk og fe på setervollene om sommeren. Litt småkrangel kunne oppstå om beiteretter.

Ringfoss sag ved Sagtjønna heilt tilbake til 1660-åra, var ei oppgangssag med rett til eksport av planker og bord. Bakhona ligger igjen på botnen i Sagtjønna. Plankene ble kjørt ned med hest på vinterføre for utskiping i Fåravika. Opptil 300 lass ned Bordbakkene hver vinter. I dag kjører du bil heilt opp. Bare hyttefolk eller enkelte teltboere overnatter her inne.

Ute i Åsenfjorden

Hvorfor har det stått ei kirke heilt ned mot Lofjorden? Etter sagnet var det kirke her før reformasjonen. I Andreas Erlandsens bok «Geistligheden i Trondhjems stift» utgitt i 1855, heter det : «—— i sin tid oppført til Brug for den til Sildefiskeriet i Aasenfjord søgende almue».

Notbåt, spellbåt og lettbåt i samarbeid under sildestenget. Om landslott. Litt småkniving om å være først ute både for fiskerne og for oppkjøperne. Tar vi med Vågen på Frosta, var det 16 notbruk i aksjon i Åsenfjordområdet fra august til januar i de åra det var sild i fjorden. I tillegg kom det fiskere fra Sør-Trøndelag og Møre.

Olaf Sundahl forteller:

«De store sildeåra var 1922-23 og 1924. Fra 1925 -1930 var de dårlige tider. For mange var det å få være med på et notbruk, eneste utkommet. Kvinnfolka hadde arbeid på ullvarefabrikken i Nydalen. Kaillan ble gående ledig. Noen var gode håndverkere og starta smie og snekkerverksted. Severin dreiv med skomakerarbeid på deltid. Alf ble vegvokter. Noen prøvde seg med næringsfiske i Hammer-vatnet, men det ble det ikke noe penger av.

Etter hvert ble kontakten med de gamle yrkesfiskerne utafra og deres etterkommere viska ut. Mange «rom» – bosteder – langs fjorden er borte. Noen hus står igjen – men de er tomme. I dag er det bare hytter rundt Tinbua. Et godt samarbeid og samhold mellom folk som tok sitt utkomme fra fjorden, er borte.» Olaf er også borte.

Vannkrafta var grunnlaget

De gamle sa: «Det er sløseri med kraft å la vatnet i Fossing-elva gå ubrukt ut i Hammer-vatnet.». Hva ble den brukt til? Kverner for maling av korn finner vi heilt opp ved Sagtjønna og Håvatnet fra før 1700-tallet. Oppgangssagene og seinere sirkel-sagene ble drevet av vasshjul og måtte ligge ved fossen. Gårdbrukerne og håndverkerne langs elva ville ha kraft til å drive maskiner heime på gården eller i verkstedet. Hva gjorde de? Jo, de tok i bruk Leonardo da Vinci’s idé fra slutten av 1400-tallet, og som Brødrene Hirm i Schweitz gjorde teknisk funksjonelle. De laga seg snortrekk.Krafta fra vasshjulet eller turbinen ble ført over store taugskiver av tre eller jern med hamptaug eller ståltaug. Var det lange avstander, ble det brukt bære-blokker. Det lengste snortrekket var på 800 m og førte fram til orgelfabrikken.

Fra først på 1900-tallet ble mange av snortrekka avløst av små gårdskraftverk med turbin og likestrømsgeneratorer som leverte fra 12 – 20 kW. Langs Fossingelva var det tre slike, og i tillegg et lite andelskraftverk på 28 kW. Fra Vassfossen leverte Åsen andelselektristitetsverk 108 kW likestrøm til i alt 32 andelshavere og 60 leietakere i tidsrommet 1914 – 1952.

Her var i si tid tre møller. Nå er det bare Svein Bye som enda makter å holde Bye Mølle i drift. Familiebedrifta «Fargeriet på Elvheim» ble drevet i kombinasjon med jordbruk for sjølforsyning av mat. Fargeridrifta opphørte først på 1950-tallet.

Hva skjedde i Åsen mellom folketellinga i 1865 og 1900?

Husmannsvesenet er stort sett bygd ned. Her var over 250 personer som arbeidet på jernbaneanlegget i en 4-årsperiode rundt århundreskiftet. Mange av disse var innlosjert på gårdene som inderster, dvs. losjerende på egen kost. Det er kommet kvinnelige arbeidsplasser utenom det å være taus eller tjenestepike. Det er telefonistinder, meiersker og fabrikkpiker. Aasen Sparebank er starta og gir småsparerne muligheter til trygg plassering av overskuddpenger, som i neste omgang kunne komme andre i Åsensamfunnet tilgode, ved at det ble mulighet til å ta opp lån til investeringer.

Noen starta og fikk det til, mens andre bare la
planer. Nydalens fabriker – Ullvarefabrikken – i Hopla.

Gründeren, Martin Haabeth kom fra Rogaland. I Hopla fant han alt han var ute etter. Han bygde opp sin infrastruktur med vei, kai, postkontor, telefon, bakeri, meieri og boliger til arbeidsfolket. I starten var det en stor grad av felleshusholdning. Han hadde derfor også stor gårdsdrift. Kjøpte dampbåt og åpna rutebåttrafikk på fjorden. Produksjonen starta i 1885 med 30 arbeidere, økende til over 70 i de beste åra. Gjennom skiftende konjunkturer og gjenoppbygging etter en stor brann i 1912, var fabrikken i drift fram til 1965.

I 1966 flytta emballasjebedrifta A/S Trongpack Norge inn i lokalene. De produserte pappemballasje til meieribedrifter og til Raufoss Fabrikker. Bedrifta hadde 16 ansatte. Den 12. september i 1976 ble det plutselig slutt. En stor brann ødela alt inventar og bygningene.

«Brødrene Torkildsen Harmoniumsfabrik» med start 1879. I dag «Brødrene Torkildsen Orgelbyggeri A/S.

En unik familiebedrift i tre generasjoner med utmerkelser for sine produkter allerede i 1883 og med stor ros for nytt orgel i Grue kirke 115 år etter. Nå er nytt orgel i Orkanger kirke under montering og nytt orgel til Kråkstad kirke i Ski er under bygging. Det er å håpe at det neste store prosjektet er nytt orgel i Levanger kirke.

A/S Hopla Træsliperi kom ikke lenger en til planstadiet. I åra 1909 -11 foregikk det et næringspolitisk spill i Verdal. Verdal kommune hadde kjøpt den stor skogeiendommen Værdalsbruket. For å få så god utnyttelse av skogen som mulig, ble kommunen av sakkyndige både på skog og økonomi, tilrådd å starte et tresliperi. Valget falt på utbygging av et kraftverk i Fossingelva med et tresliperi i Hopla. Uheldige omstendigheter og næringspolitisk spill førte til at planene ble lagt tilside. De ble aldri noe tresliperi i Hopla. Til det gode eller?

Nordenfjeldske Sprængstoff A/S 1905 – 1920.

Det var ikke tilfeldig at fabrikken kom. Hvordan det ville gå med unionsoppløsninga var enda usikkert. Statsråd Chr. Michelsen stolte ikke helt på svenskene, og konsul Chr. Thams ønsket seg dynamitt til Løkken, Sulitjelma og Syd-Varanger. Fjorden er djup, og berga er høge. Infrastrukturen var allerede lagt tilrette av Martin Haabeth i Hopla. Det var enkelt å forlenge telefonlinjer og postgang.

Gjennom skiftende konjunkturer og flere uhell, holdt fabrikken produksjonen gående til like etter første verdenskrig. På det meste var ansatt 40 personer, hvorav ca. halvparten var kvinner. I Hanebogen, godt skjerma fra eventuelle eksplosjonsulykker i fabrikken, ble det bygd opp et eget boligfelt for arbeiderne og deres familier.

En gjennomgang av protokollen for «Sprengstoffabrikkens arbeiderforening» presenters i boka. Det er spennende tider med arbeiderbevegelsens oppbygging i Norge. Det er militærnekting og pasifisme. En smakebit på dette finner vi også i Sunndalen. Litt fest og drikking, men også avholdsforening.

Sluttord.

Det er mye mer å finne i de over 300 sidene i boka. Tegninger av Georg Opheim, mange fotografier og litt «krydder» fra kjente forfattere og poeter, skulle gjøre en gjennomlesing av boka til ei aldri så lita lokalhistorisk opplevelse. Ble du litt nysjerrig? I tilfelle: God lesing!